Kåre om Cavemen-bruddet

Kåre & The Cavemen gjør både comeback- og avskjedskonsert på Øyafestivalen 2009. I dette gamle intervjuet snakker trommis Kåre Pedersen om bandbruddet. – Kåre & The Cavemen var en viktig del av livet mitt fra jeg var 13 til jeg var 25 år. Jeg ser på bruddet som min første skilsmisse, forteller Kåre.

«Hva er definisjonen på en trommeslager? Svar: En som liker å henge sammen med musikere.»

Kåre «João» Erik Pedersen (27) slurper i seg en halvliter på stamstedet Last Train, og hevder at han ikke kan én eneste trommeslagervits. Kanskje slike bare fortelles bak trommeslagerens rygg?

Når Kåre nå gir ut soloalbumet Sideman, tar han samtidig opp tråden etter Kåre & The Cavemen – med syv lange låter sterkt preget av rockehistorien.

– Jeg har laget denne platen for meg selv og de som liker samme musikken: de som går her på Last Train, spøker Kåre.

– Enkelt sagt er platen en oppsummering av musikk jeg hører på: Black Sabbath, Spiritualized, Beastie Boys, Fu Manchu, tidlig Pink Floyd, Rolling Stones og Crosby, Stills & Nash. 1960- og 70-tallet er helt klart den musikalske gullalderen for meg, sier Kåre – nå med artistnavnet Kåre João.

Rappkjeft
Kåre anno 2002 er langt mer beskjeden enn 1997-utgaven. Det var året da Kåre & The Cavemen debuterte med Jet Age, og bandet trakasserte Kronprins Haakon Magnus og Vegard Ulvang, og Kåre viste frem tissen i Puls Furore, Dagbladet og Se og Hør. Det var også året da Kåre var kjæresten til Anne-Kat. Hærland.

– Jeg er blitt mer voksen og har roet meg litt, men ikke så mye. I starten skjedde det så mye på kort tid, og vi var veldig rappkjeftet – det å slenge med leppa føltes som en del av gamet. I dag savner jeg ikke alt oppstyret rundt, men savner det å være ute på veien og gjøre konserter.

Kåre, Knut Schreiner og Dag Gravem spilte sammen som Kåre & The Cavemen siden tidlig i tenårene, men i 2000 var det plutselig slutt. Knut, Cavemen-nykommer Anders Møller og manager Rune Grønn krevde at Kåre skulle sparkes, og Dag Gravem og Per Øydir forlot bandet sammen med Kåre i protest.

Knut og Anders fortsatte som Euroboys, mens de to barndomsvennene sto bandløse tilbake.

– Rockemiljøet er som en syklubb der alle baksnakker hverandre. Vi begynte sikkert å krangle internt for ti år siden; sikkert om at jeg hadde drukket for mye øl før en konsert eller noe lignende. Det skal være  krangling i et band, men noen ganger blir det bare for mye. Knut prøvde å gi meg fyken, men jeg sluttet før det.

Kåre sammenligner situasjonen med en skilsmisse.

– Det var nesten verre enn det, men i ettertid ser jeg på bruddet som min første skilsmisse. Kåre & The Cavemen var en viktig del av livet mitt fra jeg var 13 til jeg var 25 år, og jeg tenkte aldri på at det skulle ta slutt.

Psykedelisk blues
Nå kaller Kåre sin egen musikk for «psykedelisk blues», og med albumet melder han seg inn i en ærefull klubb av trommeslagere med soloplater.

– Det hele startet med at jeg mekket noen låter på PC-en, og spilte det for Kristoffer Rygg i Ulver, som også driver plateselskapet Jester. «Jeg gir det ut med en gang», svarte han – og det som egentlig var tenkt som en single, utviklet seg til et helt album.

Kåre beskriver sin egen rolle som låtskriver, musiker og dirigent. Han satte ikke sammen noe nytt band, men hentet inn venner og bekjente fra Oslos rockemiljø til å spille:

Eks-cavemenene Gravem og Øydir, Chris Summers fra Turboneger, Rolf Yngve Uggen fra Gluecifer med flere. Men det viktigste var at Kåre tok kontakt med Anders Bortne, vokalist i Whopper.

– Egentlig hadde jeg tenkt å synge selv, men jeg brukte utrolig lang tid på å få det til. Så jeg ringte Anders og tok en øl med ham. Da ble vi raskt enige om at han skulle synge, og han har også skrevet de fleste tekstene.

Sideman oppsto som et studiobasert prosjekt, men etter at både Oslo Jazzfestival, Quart- og Øyafestivalen nå har snust på Kåre, har han satt sammen et nytt syvmannsband, med seg selv bak trommesettet og Anders bak mikrofonen.

– Jeg har alltid hatt lyst til å spille noe annet enn det jeg gjør, og har prøvd meg på både bass, gitar og orgel tidligere. Men jeg kommer nok til å holde meg til trommesettet med mitt nye band.

Flere solo-trommiser
Kåre Pedersen meldte seg inn i en ærefull klubb da han solodebuterte. Her er noen andre som har gjort det samme.

* Phil Collins, Genesis: Startet en suksessfull solokarrière med Face Value i 1981.

* Peter Criss, Kiss: Skrev «Beth» og sang på «Hard Luck Woman», og har gitt ut fire soloalbum.

* Grant Hart, Hüsker Dü: Har gitt ut fire soloplater og stiftet bandet Nova Mob.

* Ringo Starr, The Beatles: Har gitt ut en lang rekke soloalbum, der Ringo fra 1973 peker seg ut, riktignok med assistanse fra både George, Paul og John.

* Charlie Watts, The Rolling Stones: Har gitt ut en rekke plater i front for egne jazzgrupper.

* Keith Moon, The Who: Ga ut Two Sides of the Moon i 1975.

* Ginger Baker, Cream: Har gitt ut 20 soloplater siden 1970.

* Bill Bruford, Yes: Har over 15 soloplater på samvittigheten.

* Stewart Copeland, The Police: Syv soloplater, deriblant endel filmmusikk.

* Don Henley, The Eagles: Fire soloalbum med stor suksess.

* Bill Ward, Black Sabbath: Har gitt ut tre soloalbum.

* Robert Wyatt, Soft Machine: Ble lammet i en ulykke etter solodebuten i 1971, men har opprettholdt en rik karrière.

* Dennis Wilson, The Beach Boys: Ga ut den første – og beste, mener mange – soloplaten av Wilson-brødrene, med Pacific Ocean Blue i 1976.

* Dave Grohl, Nirvana: Byttet til gitar og vokal da han stiftet Foo Fighters.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften 19. mars 2002.