Skandinaviske tegneserier: rammet av sensuren

Sex, bannskap, drittslenging og Thailand-vitser førte til Rocky-sensur i Sverige. Serien er ikke alene.

Dette er en tidligere upublisert versjon av en sak jeg skrev jeg for det norske Rocky-magasinet i 2006, men der det meste om norske forhold endte opp med å bli erstattet av en sekvens om The Comics Code og amerikansk selvsensur. Sammenlign med versjonen som ble trykket ved å trykke på bildene av sidene øverst og nederst i saken.

Les også om da amerikanske avistegnere ble drapstruet for sine tegninger om 11. september 2001.

Saken om hvorfor ingen lar seg provosere av Pondus kan også sjekkes ut (skrevet før kannibalvitsene i Rutetid skapte debatt), for ikke å snakke om Tintin og rasismedebatten.

Rocky er ingen barneserie, noe stadig flere oppdager. Fra Sverige hører vi historier om mødre som klipper stripen ut fra avisa hver dag for at sønnen i huset ikke skal lese den, og sterke leserreaksjoner på innholdet har ført til hissig debatt i Adresseavisen og til at Rana Blad i Norge, Fréttablaðið på Island, Hufvudstadsbladet i Finland og svenske Borås Tidning og Norrbottens Kuriren har kuttet ut serien etter sterkt press.

Sex, griseprat og banning er den viktigste grunnen til at leserne forarges av Rocky, men iblant dukker det opp temaer som også får redaktørene til å svette – og sensurere eller beklage serien. Det mest omfattende eksemplet er sekvensen der Martin Kellerman tar opp de svenske reaksjonene etter tsunami-katastrofen, som Dagens Nyheter i første omgang sensurerte – for så å trykke flere uker senere etter sterkt press. Andre aviser nektet i ren refleks å trykke Thailand-striper overhodet, selv om de handlet om Kellermans forrige besøk i landet.

Begynner man å grave, finner man flere eksempler på Rocky-sensur. En vits om «Mercedes i jødeskinn» ble økset, det samme ble en stripe fra utdelingen av Rockbjørnen. Aftonbladet og Dagbladet måtte dementere og beklage en stripe etter at Rocky skjelt ut restauranten Räken i en stripe, og historien gjentok seg i Agderposten da oversetter Dag Gravem dro inn Risør-restauranten Kast Loss i Rocky-universet.

– I originalen var det restaurant Räken i Västevik, en koselig Risør-aktig småby. Et eksempel på at oversetteren ikke alltid trenger å legge seg så nær opptil originalen som mulig, opplyser Gravem.

Tilbake til Sverige: Et oppdrag fra Explorer Vodka skapte også misnøye hos oppdragsgiver, som forlangte endringer etter at Kellerman hadde skrevet en grinete serie fra festen (i god Rocky-ånd med andre ord). Følgende klagebrev til Motala Tidning oppsummerer reaksjonene: «Jag tycker att det inte borde vara någon som helst tveksamhet att ta bort serien Rocky om den fortsättningsvis innehåller större delen svordomar och könsord. Visserligen är en dagstidning en spegel av samhället, men för den skull behöver man inte ta med en serie som vulgariserar som serien Rocky gjorde vid fredagens införande. Dom människor som vill ha den typen av serieunderhållning får väl skaffa den på annat sätt.»

Her hjemme har vi ikke noen episoder à la Thailand-sensuren å vise til, men norske serieskapere har på ingen måte sluppet unna strenge redaktører.

– Jovisst har jeg blitt sensurert. Mange ganger. Noen ganger kan jeg i etterkant se at det var på sin plass, andre ganger har det bare vært tull å sensurere – i mine øyne. Fellesnevneren er uansett – som med det meste av dævelskapen i verden – religion. I mine tilfeller kristendommen, forteller Lars Lauvik.

I en Eon-sekvens sliter Tetra og Freddy med å rengjøre en Jesus-statue i en kirke, noe som får sedvanlig katastrofale konsekvenser. Stripene ble økset fra Pondus­-bladet.

– Samme hvor moro jeg hadde det med å lage denne sekvensen, så ser jeg at enkelte kan føle seg støtt av den. Daværende redaktør Tormod Løkling satte foten ned med begrunnelsen «vi har lesere på det indre vestlandet også».

Frode Øverli er også blitt sensurert av samme Løkling, selv om det ikke skjedde så ofte.

– Det var en stripe der Pondus stadig blir forstyrret når han skal til å spise, og hvor han til slutt utbryter noe sånt som «Og folk sier jeg ikke har spiseforstyrrelser». Denne røk ut fordi dette var et mye omsnakket tema den gangen, og jeg følte meg ukomfortabel med å spøke med noe folk faktisk døde av. Det var ikke ønskedrømmen å få en opprørt telefon fra et stakkars menneske på 40 kilo med sonde i nesa, forteller Løkling.

En stripe med dvergkasting røk også ut under merkelappen «lytehumor», og at Løkling en gang jobbet sammen med en som vel kom under betegnelsen «dverg», kan ha påvirket beslutningen ytterligere.

– Dverger finnes jo faktisk, og er vel et av de eneste handikappene som det fremdeles ser ut til å være lov å spøke med, uvisst av hvilken grunn. Disse to beslutningene ble sikkert også påvirket av at jeg slapp gjennom stripa der Jokke ligger i senga med ei dame og oppdager at dette er en som har skiftet kjønn. Den fikk jeg nemlig kraftig pepper for. Det viste seg at navnene Frode hadde brukt samsvarte med en kjent norsk transseksuell. Han sverget på at dette var tilfeldig, noe jeg ikke har noen grunn til å tvile på. Kanskje han hadde lest om dette og blitt påvirket underbevisst? Jeg var derfor supernøye med å endre navn i bokversjonen.

Det er ikke bare hefteredaktører som er ute og sensurerer. Sindre Wexelsen Goksøyr i seriekollektivet Dongery har stripa Mor i Bergens Tidende, og er et par ganger blitt sensurert på grunn av upassende språkbruk. Og én stripe endte i forsideopplag i konkurrenten BA med overskriften «Sexsjokk for BTs tegneserielesere», på grunn av setningen «kan jeg få suge kuken din?».

– Det var midt i agurktida sommeren 2004, og BA hadde lite å skrive om. Dermed ringte de og skremte vikarierende BT-redaktør til å beklage at de hadde trykket stripa. Og de ringte og hisset opp Arild Wærness fra Raptus-festivalen, som ikke overraskende beit fem på og kom med noen hysteriske uttalelser, og der hadde de faktisk en førstesidesak. Når redaktør Einar Hålien kom tilbake fra ferie, virket det ikke som han syntes det var så ille, og stripa går fortsatt i BT. Min erfaring er at det nesten ikke er grenser for hva jeg kan vise visuelt, men når det gjelder språkbruk må jeg passe på litt.

Morgenbladet og Aftenposten har stoppet serier av henholdsvis Christopher Nielsen og Inga Sætre, og spørsmålet er om avis- og bladredaktører bør være bevisst på at seriestriper bør gjennom samme redaksjonelle kontroll som en hvilken som helst nyhetssak eller kommentar?

– Ja, det bør de vel. Men når det gjelder de store forlagene synes jeg de godt kan være litt modigere og ikke bekymre seg så mye for hva de tror folk vil ha. Jeg tror det er lettere å selge et produkt man virkelig er fornøyd med, mener Goksøyr.

Steffen Kverneland har også hatt sine sammenstøt med redaktører i både Cappelen, Ny Tid, Nationen og Dag og Tid opp gjennom årene. Herbjørg Wassmo og Gyldendal nektet opptrykk av Kvernelands amputerte versjon av hennes roman Huset med den blinde glassveranda, illustrert med hjelp av tegninger fra Tuppen. Og Anders Heger, forlagssjef i Cappelen, nektet å trykke en amputert versjon av Cappelen-kollega Erik Fosnes Hansen som gjerrig drittunge, noe som førte til at Kverneland skiftet forlag.

– Etter min erfaring har det gått veldig på hver enkelt ansvarlige redaktørs/utgivers private smak og bare det. Synes de noe er over streken, nekter de å trykke det uten andre begrunnelser enn at det er smakløst, over streken eller lignende. Det er ytterst sjeldent at tegninger fører til noe juridisk trøbbel i Norge.

Nationen skjønte ikke tegninga da de nektet å trykke Kvernelands skildring av satanister, som egentlig var Ku Klux Klan som brant et kors. Dag og Tid satte foten ned for et tantrisk samleie mellom Gro og Ingvar Carlsson, mens Ny Tid også satte kjepper i hjulene for Kvernelands politiske kommentarer.

– Det var på slutten av 1980-tallet og avisa fikk ny redaktør. Han sa at jeg skulle skille mellom de gode (venstre-sosialistene) og de onde (alle de andre) i tegningene. Da blir det politisk propaganda og ikke satire, sa jeg. Husker ikke hva han svarte, men jeg sa opp.

Kverneland mener for øvrig dagens norske avisserier, med unntak av Karine Haaland, er helt apolitiske feelgood-serier, og dermed uten injurierende kraft/vilje.

– Av avistegnere er det uten sammenligning Finn Graff som er kongen, både når det gjelder kunstnerisk evne og mot til å spissformulere kontroversielle tegninger.

En som ikke ble sensurert var Torbjørn Lien, som i Larsons gale verden nr. 1 i år slapp til med flere striper profeten Muhammed i en viktig rolle. Dette ble publisert midt i sirkuset rundt Jyllands-Posten 12 Muhammed-karikaturer, men Lien lot seg ikke skremme.

– Jeg tegnet dem som en slags stille protest mot den innstramningen av ytringsfriheten som vi ser nå skjer, som en følge av frykten for represalier, sa Lien til Ny Tid, men fikk munnkurv like etter.