Skandinavisk mesterskap i selvutlevering

Det er de to stormestrene i skandinavisk selvutlevering som møtes når Karl Ove Knausgård gir ut Martin Kellermans Rocky på sitt eget forlag.

Denne saken sto på trykk i Dagens Næringsliv onsdag 31. oktober, 2012, i en noe kortere utgave. Mer om Rocky her, her og her.

Han har blottlagt sine innerste følelser, kjærlighetsaffærer og fyllehistorier over tusenvis av sider. Han har hengt ut ekskjærester og gode venner, og er kronet med berømmelse, salg av over 450.000 bøker i hjemlandet og oversettelse til 15 språk. Jeg snakker selvsagt om Martin Kellerman (38), som siden 1998 har publisert sin dagbok i form av tegneseriestripen Rocky.

Når Karl Ove Knausgård (43), som har solgt 268.000 av sine selvbiografiske Min kamp-romaner i Norge, nå har overtatt de norske bokrettighetene til Rocky fra Egmont Serieforlaget, føles det som et logisk ekteskap. I forordet til Rocky & Edith (Pelikanen Forlag) skriver Knausgård at dagens Rocky-stripe er det første han leser i morgenavisen, før han blar seg gjennom sportsdelen, kulturdelen og til sist nyhetsdelen. «Denne rekkefølgen er prioritert: det viktigste først,» skriver han.

Dessverre gir ikke forordet noe svar på om selvutleveringen til Kellerman har vært en inspirasjon for Min kamp, men Knausgård står definitivt frem som Rocky-fan. Han skriver at tegneserien «tegner opp et bilde av oss og vår tid, om det som foregår akkurat nå, og som forfattere gjerne kutter av seg den ene hånden for å få tilgang til, for det er det som er så jævlig vanskelig å få tak i: den tonen vi snakker i, de tingene vi er opptatt av, den kunnskapen om verden vi har – ja, alt det som vi ikke kan lese ut av Tolstoj».

Tegning som terapi
Martin Kellerman begynte å tegne sitt eget liv etter at han ble dumpet av kjæresten og mistet både jobb og leilighet. Rocky startet i gratisavisen Metro, og sto tidlig frem som en alkoholdynket Venner for livet for den skandinaviske hiphopgenerasjonen. Med årene utviklet serien seg til en slags Seinfeld for voksne som nekter å bli voksne, med etableringsangst, jakten på kjærligheten, innadvendte reisereportasjer og skitprat som viktige ingredienser. Forfatteren Thomas Lappalainen mener Kellerman, den like selvutleverende Lars Norén og dramatikeren Stig Larsson (ikke den avdøde krimsensasjonen) er blant Sveriges beste dialogforfattere.

Hundre prosent selvbiografisk er den ikke, for Kellerman både kamuflerer og manipulerer virkeligheten. Alle figurene opererer i dyreham og under falskt navn, og iblant må hans nærmeste venner «spille» rollen til folk som ikke vil være med i stripene, for at Kellerman skal få fortalt de historiene han vil. Bestekompisen «Magne» ble attpåtil utstyrt med en oppdiktet unge i en periode, og lenge så det ut som Kellermans kjæreste i Rocky & Edith overhodet ikke ville være med i tegneserien. Da hun til slutt godtok det, forhandlet Kellerman seg frem til en avtale med Dagens Nyheter, som kuttet kommentarfeltet mens stripene med «Edith» ble trykket.

Simon Gärdenfors henger ut venner og uvenner i Simons 120 dagar.

Grå sosialrealisme
Kellermans bikkjealias ble nærmest umiddelbart et svensk tegneserieikon på linje med forgjengere som Joakim Pirinens Socker-Conny, Ulf Lundkvists Assar og Charlie Christensens Arne And, men han oppfant på ingen måte den selvbiografiske tegneserien.

Den selvbiografiske tegneserien ble født i kjølvannet av 1960-årenes amerikanske undergrunnsserier, og den store pioneren var Harvey Pekar. Han fant et tomrom mellom de livsfjerne superheltene og de sjokkerende undergrunnsseriene med små episoder fra sin egen hverdag, tegneserier med titler som «Standing Behind Old Jewish Ladies in Supermarket Lines». Pekar ble skoledannende for en særegen grå sosialrealisme, som blomstret opp i nordamerikanske tegneserier i 1980- og 90-årene, intime dagbøker i tegneserieform, fortalt av mennesker som verken levde spesielt spennende eller glamorøse liv. Og som raskt fant ut at det å skrive offentlig dagbok hadde konsekvenser. Da amerikaneren Joe Matt i 1992 brukte første nummer av heftet Peepshow til å fortelle at han var tiltrukket av kollegaen til kjæresten, ble han dumpet da kjæresten fikk lese den ferdige tegneserien.

Denne amerikanske bølgen inspirerte flere europeiske serieskapere, og i Sverige var Gunnar Krantz og Lars Andreasson tidlig ute i 1980-årene. I 1990-årene tok en ny generasjon over: Daniel Ahlgren brettet ut barndommens mobbing, Åsa Grennvall laget tegneserier av trøblete kjærlighetsforhold, blant annet til serieskaperen Mats Jonsson, som fortalte sin versjon av deres forhold i Hey Princess (2002). En av de viktigste bifigurene i Rocky & Edith er tegneren Thomas Olsson, snart klar med en tegneserieroman om oppveksten blant Jehovas vitner. Ekteparet Tony og Maria Cronstam har siden 2000 utlevert seg selv i avisstripen Elvis, mens Simon Gärdenfors turnerte Sverige rundt på jakt etter sex, rus og drivstoff til egne tegneserier i Simons 120 dagar (2008).

Skitne truser eller tegneserier?
I Sverige er Rocky samlet i hittil 23 bøker, og det blir for smått å kalle det en generasjonsroman. Det er et livsverk, og når en del av dette livsverket utgis i stive permer på Norges mest profilerte forfatterdrevne forlag, kan det virke som tegneseriens klassereise fra bladhyllene på supermarkedet til bokhyllen er sluttført.

Men ikke helt.

Knausgård bruker nemlig forordet til å ta avstand fra tegneserien som medium. «Jeg nærmer meg stygt femti, og vil heller bli funnet død med skitne underbukser enn med en tegneserie under armen. Det er et spørsmål om verdighet,» skriver han. Men Rocky & Edith er ikke «like god som en roman», den er god nettopp fordi den utnytter avisstripens mulighet til å gi ut en offentlig dagbok i jevnlige doser, og det geniale oppstår i den langsomme forandringen som oppstår når historien ruller videre i år etter år.

Derfor bør den helst leses kronologisk, og jeg håper Pelikanen følger opp med å fylle de store hullene mellom Egmonts seks bøker og denne utgivelsen. For å parafrasere et sitat både Knausgård og Kellerman kjenner godt: «For Rocky er livet enkelt. Han lever så lenge han kan.»

Karl Ove Knausgård har ikke sagt noe om hvorvidt Min kamp er inspirert av den svenske bølgen med selvbiografiske tegneserier, men de er blitt inspirert av Knausgård.