Torsdag 28. november gir Tommy Tee ut sitt tredje soloalbum, Musikk ække viktig, og denne gangen rapper produsenten på så og si alle låtene selv. Her er mitt Rocky-intervju fra 2007, da vi venta på andrealbumet Studio Time.
Du kan lese mer om Tommy her og her, eller i Hiphop-hoder.
Tommy Tees New York handler om pizza og «studio time» på D&D Studios.
– Ta t-banen til Gunhill Road i Bronx, kjøp et pizzastykke med ost, ikke noe mer. Da er det bare å suge inn New York-atmosfæren.
– Soloplatene dine handler mer om New York enn om Norge. Men hva gjør du nå som favorittstedet D&D Studios ikke finnes mer?
– Studioet finnes, men DJ Premier fra Gang Starr har tatt over, og nå heter det HeadQcuorterz. Det er digitalisert, men rommet «Primo» brukte før er intakt. Min nye plate heter jo No Studio No Time: The Wait, og er nettopp spilt inn litt her og der med en drøss New York-rappere bak mikrofonen. Men jeg har med noen gamle låter som bonusspor, og de er mikset i D&D.
– Den første turen til D&D må ha vært en pilgrimstur?
– Det var i 1996, da jeg produserte debutalbumet til Helén Eriksen. Jeg «lurte» EMI til å betale for turen, da jeg overbeviste dem om at det var en god idé å mikse plata et annet sted enn i Norge. Det var en opplevelse å jobbe samme sted der alle godgutta fra gullalderen i New York stakk innom, fra KRS-One til Guru. Da jeg kom dit første gang fløy gangstaduoen M.O.P. rundt og var gærne, og maste om hjelp til sine beats. Det var en familiestemning som gjorde at man følte seg hjemme, mens andre syntes det var litt for getto.
– Du var så ofte på D&D at du nærmest ble småkjendis?
– Nja, jeg følte meg i alle fall hjemme nok til å sove på sofaen ute i loungen. Jeg dro ikke for å møte heltene mine, men fordi det var et proft studio med flinke folk. Kieran Walsh var for eksempel en av de beste teknikerne jeg har jobbet med, en voksen og hvit irsk rocker som minnet om Rick Rubin.
– Men du ble jo gjenkjent ute på byen?
– Ja, vi var på en sushirestaurant som spilte hiphop i 2000, da jeg ble gjenkjent av produsenten Sha Money XL. Jeg er fryktelig dårlig med både ansikter og navn, men han husket meg fra jeg hang rundt på D&D. Han ville ha meg med til Queens for å spille beats for en ny artist han jobbet med. Da vi kom dit møtte vi en spinkel og nervøs kar ved navn 50 Cent. Han likte musikken min, men det ble jo ikke noe resultat av møtet – for et halvt etter skrev han kontrakt med Eminem og begynte å jobbe med Dr. Dre.
– Du har jo møtt mange hiphopstjerner, og mange norske rappere blir gjerne sjenerte hvis du er i nærheten. Men det var da du traff den heller ukjente produsenten og rapperen Diamond D, mannen bak kultplata Stunts, Blunts & Hip-Hop, at du ble så «starstruck» at du ikke turte å snakke med ham?
– Jaså, det kan jeg faktisk ikke huske, men det kan godt stemme. Han er en av de få jeg virkelig ser opp til, og med gamle helter som ham kan jeg bli satt ut. Man tenker at de har sikkert bedre ting å gjøre enn å snakke med en norsk fan. Det er vanskelig å ta kontakt med folk man har så stor respekt for.
– Men noen New York-karer kjenner du nesten litt for godt?
– COD Crew, som er med på solodebuten min, var de aller første jeg hooket opp med i New York, og jeg har sovet blant kakerlakkene på kjøkkengulvet deres. De er mer graffitikompiser enn rappere, og det skjer alltid mye rart sammen med dem. De gidder ikke å betale for bensinen, bestemmer seg for å rane noen og bruker så mye rusmidler at man blir helt matt. Slike gærninger må jeg spare til slutten av New York-turen, ellers blir jeg utbrent.
– Og hvis man lurer på om Tommy Tee er kjent i New York, kan man turen til platesjappa A-1?
– Ja, de hang opp et bilde av meg på veggen sammen med hundrevis av andre «crate diggers» som DJ Shadow og DJ Premier. Men jeg er nok ikke så veldig kjent i New York, selv om jeg i det siste har fått mye «shine» for låter jeg nylig har gjort på platene til rappere som Sean Price og AG.
Bonus 1: Dagsavisen-anmeldelse av H.E.A.T. Volume 1.
Tommy Tee
H.E.A.T. Volume 1
Tee Productions/Pauliegram Entertainment
5/6
Med altfor mange forvokste hiphopalbum er det godt å kunne ty til «mixtapes» på cd. I New York er miksene til folk som DJ Clue og Tony Touch viktige våpen for både etablerte stjerner og håpefulle nykommere, og her hjemme gir folk som Teddy Touch, Big Paulie, DJ Fade, Paddywax og Tommy Tee ut mikser som «promo»-plater.
Og Tommy Tees ferske H.E.A.T. er en riktig så flott miks med hjertet trygt plassert i New York. Her er ferske hits fra Cam’ron, Styles P og P. Diddy side om side med undergrunnsrappere som Pacewon, 50 Cent og Nature, samt fristiler og et knippe klassikere.
Dessverre er det liten tvil om at flere av de norske bidragene bremser flyten. Alien Allies og Ken Ring gjør jobben, men når Diaz, Andyboy og Kevin dukker opp med fristiler mellom navn om Styles, Pharoahe Monch og E-40 blir klasseforskjellen bare så altfor tydelig.
Men på tross av klar borteseier er H.E.A.T. en finfin servering av hiphopgodbiter i en tid der få rappere klarer å levere helstøpte soloalbum.
Bonus 2: BT-anmeldelse av No Studio No Time: The Wait.
Tommy Tee
No Studio No Time: The Wait
Tee Productions/Musikkoperatørene 2007
4/6
Tommy Tee boltrer seg i New York.
Solodebuten Bonds, Beats & Beliefs solgte 20.000 eksemplarer og etablerte Tommy Tee som Norges hiphopkonge. Ikke dårlig når platen i hovedsak hyllet New Yorks hiphopundergrunn, med vers fra gamle helter og så ferske navn at ikke engang Tommy hadde hørt om dem (Talib Kweli).
Ni år senere er oppfølgeren Studio Time rett rundt hjørnet, og på denne forretten dykker Tommy dypere ned i undergrunnen.
Son of Light, A-Lee og Opaque representerer Norge, men dette er en ren egotripp med to fotballag ”has-beens, wannabes og never-wheres” fra New York. Tommy har utviklet seg fra 90-tallsstilen han perfeksjonerte på debuten til fordel for gyngende bass og dystre synthhogg i stil med Opaques undervurderte Gourmet Garbage.
Vi som mimrer om New Yorks gullalder koser oss med Tim Dog, Masta Ace, AG, Large Professor, Craig G og Sean Price, men Tommy bør ha flere triks i ermet når Studio Time kommer til sommeren.
Øyvind Holen 