Øyvinds julekalender, luke 24: Robert Crumb

Øyvinds julekalender, 24 tegneserietips på 24 dager. Del 24: Er Robert Crumb en rasist, antisemitt og kvinnehater? Eller er han en av 1900-tallets største kunstnere? Kanskje begge deler? Nå har han laget tegneserie av Første mosebok i Bibelen.

Årets The Book of Genesis er Robert Crumbs adapsjon av Første mosebok, teksttro til siste bokstav, men filtrert gjennom en penn som er like uttrykksfull som alltid. Gud har aldri vært mer gammeltestamentlig, og Eva har aldri vært mer sexy. Manuset er til tider litt trått, men tegnemessig blir Crumb faktisk bare bedre og bedre.

Denne teksten skrev jeg til det norske Rocky-bladet, i serien «Martin Kellermans favoritter». Robert Crumb bør være alles favoritt, og sjekk for all del ut Terry «Ghost World» Zwigoffs dokumentarfilm Crumb også om du får sjansen.

Robert Crumb er nerden som drømte om å hevne seg på verden ved å bli stjerne, klarte det og innså at han hatet livet som kjendis. Kunstkritikeren Robert Hughes sammenligner ham med kunstnere som Pieter Breughel, Francisco Goya – og Walt Disney.

«Du kan nesten se på Crumb som en merkelig motpart til Disney, bortsett fra at han er en enmannsbedrift uten hjelp av staben med forfattere og tegnere Disney hadde. Ideen om industriell produksjon er en av Crumbs store mareritt, noe som representerer sidene ved det moderne han hater mest. Og et Crumbland, fylt med flodbølger av sæd og ekskrementer, for ikke å glemme siklende gamle gubber og tenåringers kjønnsorganer, vil neppe åpne dørene sine med det aller første», skriver Hughes i den britiske avisa The Guardian.

Men liker du Rocky, bør du besøke Crumbland snarest. Crumbs serier er lett tilgjengelige, og Martin Kellerman ville ha vært påvirket av Crumb – uavhengig om han hadde lest seriene hans eller ei. For Crumb har påvirket alle serieskapere som sysler med selvbiografi, sex og funny animals for voksne. F. Cr. (før Crumb) ble tegneserier i hovedsak skapt for barn, men e. Cr. (etter Crumb) kunne alle temaer dukke opp i rutene.

Lite pk
– Han er jo en sexist, rasist, antisemitt og kvinnehater, sier Aline Kominsky-Crumb, Crumbs egen kone, i et ferskt intervju med The Guardian.

Journalisten har nettopp spurt hvem i paret som er minst politisk korrekt, og mannen i huset vinner. Crumb byttet i 1993 bort seks av sine skissebøker mot et hus i Sør-Frankrike, og der har paret og datteren Sophie bodd siden – sammen med store lass med gitarer, banjoer, dukker, malerier, gamle 78-plater og leker.

Robert Crumb kom til verden i en katolsk Philadelphia-familie i 1943, som det mellomste barnet i en søskenflokk på fem: Charles, Carol, Robert, Sandra og Maxon. Faren, Charles Crumb sr., var sersjant i hæren. Han var en voldelig og autoritær mann, som hadde store problemer med å omstille seg til et sivilt liv etter andre verdenskrig, og slo Robert slik at han brakk kragebeinet da han var fem år gammel.

I dokumentarfilmen Crumb fra 1995 får vi et gripende portrett av hele Crumb-familien (bortsett fra søstrene, som nektet å stille opp), og det blir ekstra rystende når vi innser at særingen Robert faktisk er familiens hvite får. Storebror Charles er et nervevrak, dopet ned på antidepressiver og smertestillere, som bor hjemme hos mamma og aldri forlater huset. Lillebror Maxon er en eksentrisk og forstyrret billedkunster, som bor på et skittent hotellrom, og fordriver tida med å sitte på spikermatter og dra ned trusene til intetanende damer. Etter filmen tar Charles livet av seg, mens Maxon haver i fengsel.

Men det var Charles som sparket i gang Roberts karriere. Storebroren var en talentfull serieskaper, og i filmen forteller Robert hvordan han på tyrannisk vis tvang sine lillebrødre til å være med å lage serier. Det føltes nesten som hjemmelekser, men samtidig som brødrene fyller side opp og side ned med fantasifulle serier, var Charles i ferd med å rakne fullstendig. Den skumleste scenen i Crumb er når vi får titte i Charles’ gamle skissebøker, der en serie inspirert av Skatten på sjørøverøya utvikler seg til en oversvømmelse av pratebobler – før tegningene skvises ut til fordel for tettpakkede sider med uleselig pennerabbel. Det er omtrent som når det tørner for Jack Nicholson i The Shining.

Forelsket i Harvey Kurtzman
Robert taklet livet bedre, men man blir sjelden populær blant sine jevnaldrende når man er en spinkel, bebrillet og sjenert unggutt. «Jeg innså at jeg var en nerd, og at jeg ikke kom til å klare å hevde meg hos jentene. Jeg følte meg så smertelig isolert at jeg lovte å hevne meg på verden ved å bli en berømt serieskaper», skrev han senere.

Crumb vokste opp med serier som Little Lulu og Pogo, før han oppdaget serieskaperen Harvey Kurtzman i blader som Mad og Humbug. «Jeg levde, pustet og spiste sidene i hans blader. Jeg var virkelig forelsket», fortalte Crumb i 1989-serien «Ode to Harvey Kurtzman». Tegningen ble Crumbs redning. Han fikk seg jobb som kort-illustratør i Cleveland i 1962, og der traff han blant annet den vordende serieskaperen Harvey Pekar (som gjenfortalt i filmen American Splendor). Så fikk han solgt en tidlig serie med Fritz the Cat, en funny animal-serie med voksent og seksuelt innhold, til Kurtzmans nye blad Help!. Kurtzman oppfordret Crumb til å flytte til New York for å jobbe for ham, men uheldigvis ble Help! lagt ned like etter.

Veien videre gikk via California og LSD. Crumb pakket kofferten, tok med kona og flyttet til San Francisco i januar 1967. Han tegnet i bladet Yarrowstalks, og ble bedt om å gjøre et helt hefte på egen hånd. Zap Comix var født, og ble fylt opp av snodige figurer som dukket opp i Roberts hode som følge av eksperimentering med LSD: Den tvilsomme guruen Mr. Natural, Flakey Foont, negresse-stereotypen Angelfood McSpade, Eggs Ackley, The Snoid, Shuman the Human og Devil Girl.

– LSD tok meg til et annet sted. Jeg er usikker på hvor, men det var et merkelig sted. Psykedeliske stoffer brøt ned min sosiale programmering. Det var bra for meg, om enn traumatisk, og det er mulig at jeg ble permanent skadet av opplevelsen. Jeg ser på LSD som en positiv og viktig hendelse i livet mitt, men jeg vil på ingen måte anbefale det for noen andre, sier Crumb, som nå har vært edru i 30 år, til The Guardian.

Undergrunnens konge
Crumb ble kjendis og hippieikon i det motkulturelle miljøet som blomstret opp i California på 1960-tallet. «Keep on Truckin’»-scenen fra Zap #1, med sin parade av storfotede vandrere, dukket opp på t-skjorter, postere og suvenirer. Fritz the Cat ble stjernen i den første animasjonsfilmen rettet mot et voksent publikum (en film Crumb hatet så sterkt at han tok livet av Fritz like etter), og Crumb tegnet omslaget for plata Cheap Thrills av Big Brother and The Holding Company (med en ung Janis Joplin). Undergrunnsserier var blitt en etablert del av hippiescenen, og Crumb var undergrunnens konge. Han fikk draget på damene, og kunne ta hevnen han så lenge hadde drømt om.

– Det hele var så opplagt at det var sjokkerende. Høsten 1968 ble jeg attraktiv for damene. En dag var jeg en oversett dust på gata, og så var plutselig alle disse vakre damene interessert i meg, sier Crumb.

Det samme har skjedd siden, først med aviser og magasiner, og nå med den finere kunstverdenen. De omfavnet Crumbs berømmelse, og ikke seriene hans. Etter noen år med damer og dop, fikk Crumb raskt hele hippiescenen langt opp i vrangstrupen. Crumb var innerst inne en beinhard nostalgiker og einstøing, uten sans for hippienes moter, språk eller musikk. Han var en skeptiker og pessimist, og fant seg ikke til rette blant optimistene, guruene og tåkepraterne som dominerte i San Francisco. Han fikk en smak på hippielivet, likte det ikke og spyttet det ut. Isteden konsentrerte han seg om seriene, som ble mørkere og mørkere, samtidig som han takket nei til å jobbe med både The Rolling Stones og Saturday Night Live.

Tegneseriens Woody Allen
«I hate myself and I want to die,» sa Kurt Cobain i Nirvana. «At least I hate myself as much as I hate anybody else,» sa Robert Crumb. Etter 60-tallets LSD-fantasier etablerte Crumb seg som tegneseriens Woody Allen. Han viste et nærmest manisk behov for å utlevere seg selv, sine tanker og sine svakheter på papiret, samtidig som han ønsket å bryte alle tenkelige tabuer.

Tegneserieheftet hadde vært sett på som barneunderholdning, men undergrunnsheftene snudde dette på hodet – og presenterte serier bare for voksne. Alle skrevne og uskrevne regler for hva man kunne tillate seg i en tegneserie skulle brytes, og Crumb gikk lengre enn de fleste. Han skildret kjernefamilier som hadde gruppesex, små barn som spiste «nigger hearts», dop, sex, kvinnemishandling og rasistiske stereotype. Han tok de mørkeste sidene ved seg selv og samfunnet, og dro dem ut i lyset

Et eksempel er historien «Angelfood McSpade» fra 1968, der hovedrollen spilles av en typisk «serieneger» – som var vanlig før andre verdenskrig – kombinert med Crumbs egen vellystige interesse for damer med store rumper og lår. Det ble bråk, og selv i dag tør han ikke bruke Angelfood McSpade-figuren, av frykt for å misforstås som rasist.

– Temaet er fortsatt veldig følsomt. Jeg var naiv da jeg var ung, og trodde alle ville se satiren i serien. Men nei. Meningen med satire er å gi oss et avbrekk fra alle tabuene og nervøsiteten i temaer vi vanligvis ikke tør eller kan snakke om. Humor og satire er en sikkerhetsventil, men samtidig finnes det ondskapsfull humor. Mye gammeldags humor er basert på at man gjør narr av en etnisk gruppe, og det er ikke så morsomt lenger, sa Crumb i et intervju med The Guardians politiske tegner Steve Bell tidligere i år.

Gudfaren
Mens de fleste andre undergrunnstegnerne fra 1960-tallet i dag er mer eller mindre glemt, har Crumbs status bare økt. På 60- og 70-tallet ble han kjent og beryktet for sin evne til å sprenge tabuer. På 1980-tallet sto han fram som gudfar for en ny generasjon «alternative» serieskapere, og på 90-tallet ble han kjendis på filmlerretet som følge av Crumb. Og i et nytt årtusen er Crumb blitt omfavnet av museer og gallerier i USA, Frankrike, Storbritannia og Tyskland.

Så mange nye Crumb-serier kommer ikke lenger ut, mye på grunn av at han har kuttet navlestrengen til hjemlandet han elsker å hate. Og fordi han er blitt eldre. Nå overlater han scenen til datteren Sophie, som blant annet har stått for tegningene i skisseboka til Enid i filmen Ghost World.

– Tegneserier er i hovedsak et fag for ungdommen. Det er fortsatt flere eldre serieskapere som lager bra saker, men ikke så mange. Jeg er på vei ned, Sophie er på vei opp. Hun er flott. La de unge ta over manesjen, det er deres tid nå.

Kilder: The Guardian, Salon.com, Fantagraphics.com, boka Serienegeren (av Fredrik Strömberg).

Robert Crumb
1943: Blir født i Philadelphia 30. august.
1962: Flytter til Cleveland, for å tegne kort for The American Greetings Corporation.
1964: Gifter seg med Dana Morgan, og leverer sine første Fritz the Cat-serier til magasinet Cavalier.
1965: Prøver LSD for første gang.
1967: Flytter til San Francisco og gir ut Zap Comix, etter mislykkede opphold i New York og Chicago.
1968: Sønnen Jesse blir født.
1969: Incesttemaet i serien «Joe Blow» i Zap #4 fører til razziaer i flere seriebutikker.
1970: Ralph Bakshi lager filmen Fritz the Cat.
1972: Starter bandet The Cheap Suit Serenaders, med senere filmskaper Terry Zwigoff i rekkene.
1977: Skiller seg fra Dana.
1978: Gifter seg med serieskaperen Aline Kominsky, og flytter til Winters, California.
1981: Datteren Sophie blir født.
1990: Er en viktig del av utstillingen High and Low på New York Museum of Modern Art.
1993: Flytter til Frankrike.
1995: Dokumentarfilmen Crumb har premiere.
2002: James Urbaniak spiller Crumb i spillefilmen American Splendor.

Anbefalt Crumb
The Complete Crumb Comics Vols. 1-16 av Robert Crumb.
Som tittelen lover, Crumbs komplette verk. Du trenger kanskje ikke alle, men sjekk for eksempel ut nummer 3 til 6 – der Crumb virkelig finner 60-tallsformen.

The Life and Death of Fritz the Cat av Robert Crumb.
Fritz the Cat er fortsatt en av Crumbs mest populære figurer, og denne samlingen viser hvorfor.

The Book of Mr. Natural av Robert Crumb.
Den skjeggete guruen med tvilsomme hensikter og svidd moral konkurrerer med Fritz the Cat om tittelen «Robert Crumbs mest eiegode figur».

American Splendor Presents: Bob & Harv’s Comics av Harvey Pekar og Robert Crumb.
De beste serie-samarbeidene mellom Harvey Pekar og Robert Crumb samlet mellom to permer.

The R. Crumb Handbook av Robert Crumb og Peter Poplaski.
En blanding av biografi, tegneserie og mediekritikk. Her er både nye og gamle serier, og til og med en CD med bandet hans: R. Crumb and the Cheap Suit Serenaders

Fritz the Cat (DVD) av Ralph Bakshi.
Crumb hatet den, men publikum elsket den kåte katta. Filmen spilte inn 25 millioner dollar i 1972, og som den første amerikanske tegnefilmen for et voksent publikum har den absolutt interesse fortsatt.

Crumb (DVD) av Terry Zwigoff.
Crumb flyttet til Frankrike, mens Zwigoff laget Ghost World. En suveren dokumentar og et solid kunstnerportrett, som bør treffe alle som er det minste interessert i tegneserier, kunst eller dokumentarfilm.

American Splendor (DVD) av Shari Springer Berman.
En fascinerende blanding av dokumentar, spillefilm og tegneserie, der Robert Crumb dukker opp som bifigur.